Når Snøvegen åpner
Veien over Aurlandsfjellet er en reise gjennom et fantastisk vestlandsk landskap av fjord, fjell, og snø. Veien over er stengt store deler av året. Sørg for å være der når den er åpen.
Aurlandsfjellet er navnet på en 47 kilometer lang veistrekning mellom Aurlandsvangen ved Aurlandsfjorden og Lærdalsøyri ved Sognefjorden i Sogn og Fjordane. Vegtur er her i juni og det er bare en uke siden veien over fjellet ble åpnet for sesongen. Det er bare japanere og tyskere i det lille gjestgiveriet vi har funnet, og frokostsalen er full. Vi sikrer oss egg, bacon, kaffe og noen glass juice før det blir tomt. Det er regn i luften ved Aurlandsfjorden. Som alltid er det vanskelig å velge bekledning men en noe oppløftende oppdatering på Yr-appen gjør at vi pakker bort regnjakka: det skal sprekke opp om en times tid. Lufta er kjølig og fuktig i det vi legger på hjul.
Bjørgavegen skal ta oss opp over fjellsiden, bakken starter allerede inne i Aurlandsvangen. Det blir fort strekk i laget, det er ikke alle som er like klar for klatring så tidlig på dagen. Vi har ikke kommet langt før vi ser fjellene rundt oss begynner å dampe under solstrålene. Aurlandsfjorden har begynt å glitre.
Vi kommer til Stegastein og tar en pust i bakken til utsikten over fjorden. Plattformen er laget av limtre og stål og stikker 30 meter ut i fri luft 650 meter over fjorden. Snøen ligger som melis på fjelltoppene rundt oss. Vegen mellom Aurland og Lærdals sitt høyeste punkt ligger på 1306 meter over havet, så vi har enda et stykke igjen. Det er snø langs veien mesteparten av sommeren, og på grunn av dette kalles strekningen også "snøveien".
Brøytekantene som møter oss på toppen er enorme. Det er himmel og snø, og asfalt med smeltevann. Noen turister, som har tatt oss igjen flere ganger mellom bildetagingen sin, står nå parkert inntil brøytekantene og klapper mens vi passerer. Turistene koser seg. Dette er første og siste gang vi flørter med følelsen av å være Grand tour syklister.
Veien videre over fjellet er som en berg og dalbane gjennom et snøhav. Sola gnistrer og vi er euforiske over å være i snøhimmelen. Sånn som snøen ligger midt i juni er det uvirkelig at det faktisk går vei over her, noen i nabolaget må ha en rå brøytebil.
På andre siden av fjellet stuper vi ned i en knall grønn dalsprekk. Sauene breker i grøftekanten mens vi suser forbi i bukken. Asfalten er dårlig og flere steder er det spraymarkert «OBS!» på bakken, men med farten vi holder rekker vi ikke bremse. Det går som regel bra, er det noen som sier.
Så er vi nede ved Sognefjorden på Lærdals-sida. Vi finner spisestedet Kort & Godt, med hjemmelaget, kortreist mat. Vi har blitt litt tyngre og trøttere, men enda mer tilfreds med mat i kroppen. Vi klare for returen over fjellet. Aurlandsfjellet tur-retur er som en lang tur fra a til b, det er ikke som turen gjentar seg: Du oppdager nye ting langs veien på vei tilbake, fjellene ser annerledes ut fra andre siden, og landskapet med fjord og fjell er mektigere nå når vi vet hva vi har vært med på.
