Herdalen & Eidsdal

Dalene nordøst for Geirangerfjorden

Folk kommer fra hele verden for å oppleve Geiranger og juvelen av de norske fjordene: Geirangerfjorden. Hvite fjelltopper, høye fossefall og gamle fjellgårder er estetiske detaljer i landskapet som står på UNESCOS verdensarvliste. Rundt denne juvelen ligger også noen av verdens flotteste veistrekninger. Vi sykler Eidsdal og Herdalen.

Geiranger er et glitrende utgangspunkt for landeveissykling om du liker norsk natur - og klatringer. På denne turen følger vi fylkesvei 63 nordover mot Eidsal og Herdalen, og det første vi møter er Ørneveien. Fjorden ligger rolig mellom dalsidene og bobilene har begynt sin trege marsj oppover veien. Det er ni hårnålssvinger i den S-formede veien fra vannet ved Grande til fjellovergangen ved Korsmyra. Strekningen er en del av nasjonale turistveg Trollstigen-Geiranger, og utkikkspunktet i Ørnesvingen ble pusset opp i 2012. Ørneveien er voldsomt populær i turistsesongen, og mange snur etter en stopp her i svingen. For oss er dette turens første klatring og vi skal videre opp og innover dalen.

Oppe på fjellet retter veien seg ut. Vi finner en grusvei vest for tunnelen vi møter. Været skifter til regn og det tyske paret som har parkert Westfalia-bilen sin i fjellskråningen her smiler til oss i det vi passerer og de pakker primusen inn i bilen. Sauene breker. Vi kommer inn på asfalten igjen og får stor fart forbi Eidsvatnet. Det er flatt helt til veien slynger seg i store svinger ned mot Eidsdal.

Vi er nesten helt nede da vi begynner turens andre klatring: grusveien opp forbi Stenvåg Camping. Vi tar en pause i krysset, diskuterer lufttrykk og hvor høyt det egentlig er dit vi skal. - Tror det er rundt 500 meter. Så skal vi ned igjen og så opp til 500 meter igjen, sier Lars. - Er det grus hele veien, spør Øystein. - Vet ikke. Tror det. Vi finner ut.

Det er jevn stigning på rundt 8%, grusveien er smal og svinger seg gjennom høy skog. Vi snubler oss over en obskur vannsprutende ferist i et brattere parti og i det vi klatrer ut av skogen har regnet stoppet og vi ser toppene på fjellene i horisonten. Vi passerer blomsterenger, kuer, et gammelt fjøs, en gård, flere kuer og mer blomstereng. Så begynner nedfarten mot Norddal. En foss, en gammel trailer, flere gårder. Dalsidene er kraftig grønne med vertikale, hvite flenger av rennende vann. Det er kaldt og lite som minner om sommer, bortsett fra blomsterengene og de grønne skogene rundt oss. Vi kommer ned i bunnen av dalen på andre siden igjen, og det er her vi skal bli satt på prøve. 

Morten sverger til 23c dekk og 12-25-kassett. Han ler høyt når skiltet som dukker opp i veikanten viser  «22%». - Skal vi klatre det på grus!?

Vi skal helt innerst i dalen og finne Herdalssetra. Der inne er det en liten kafe, men den er stengt og åpner først senere på sommeren. Vi har derfor fått en avtale med Åshild og Jostein som driver setra, som vil ta oss i mot til rømmegrøt, spekemat, karameller og kaffi. Men så er det ikke mobildekning der inne og det er vanskelig å beregne tiden på fremmed vei, så begynner å telle kilometer og snittfart, vi vil ikke komme for sent. - Det ser ut som vi har god tid, sier Christian. - Vi kan sikkert henge rundt om vi kommer tidlig.

Mellom oss og rømmegrøten er det altså partier med grus på over 20%. - Det kommer svære turistbusser inn hit, da må vi klare det på sykkel. Morten ler igjen. Kneikene er hinsides alt vi har prøvd før, men vi kommer oss opp.

Første møte med Herdalen har tatt pusten fra oss. Hereggja steiler i horisonten og kvester skyene som ruller inn mot den. Fjellene ligger tettere på og elva renner kraftig hele veien. Vi er kommet til Herdalsvatnet og finner gamle fiskenaust langs med bredden. Det er tydelig at dalen har forsynt lokalfolk med mat og dyr med for i lange tider. Herdalssetra har over 40 hus og hustufter samlet i ei klynge, omgitt av villmark og gammelt kulturlandskap. Her er det 300 melkegeiter og over 300 års ubrudt setertradisjon. Sola titter gjennom sprekkene.

- Velkommen inn til selen vår, sier Jostein. Han er lysende bli og kvikk. Innenfor den lille døra er det varmt, lunt og det lukter godt. Vi forsyner oss ubeskjedent av rømmegrøten som står og putrer på vedovnen mens Jostein forteller om seterdrifta. Familien til Åshild har hatt sæter her i generasjoner, hun har selv vært budeie. Husene er lagt slik at de er skjermet mot snøskred og skal stå trygt hele året, dyra går fritt rundt på fjellet. Han forteller hvordan de driver økoturisme som en måte å spre kulturhistorie, og viser frem viktige tradisjoner her i landskapet som står på verdensarvlisten. Gjennom sommeren tar de i mot busslast med kinesere, amerikanere og japanere for å oppleve Norge. Inntrykkene er mektige, så også maten. Det smaker fortreffelig og vi spiser til vi blir bekymret for hjemturen. Så får vi smake karamellene. Vi orker bare én hver.

Jostein viser hvor vi kan fylle flaskene, og ønsker god tur videre. Vi takker for oss, ønsker ham lykke til med sesongen som kommer. - Det var kult, sier Morten fra sykkelen. Så blir vi stille. Skyene ruller over toppene. Vi triller sakte gjennom dalen, tilbake der vi kom fra.

 

FAKTA OM TUREN

Vegtur syklet Herdalen & Eidsdal sommeren 2016

 
 
 
 
 
 
 
 

Takk for at du besøker Vegtur. Bli medlem eller logg inn for å få alt innhold og rutekart.

Premium utvalg veier med grus og asfalt i Sør-Norge og rundt Oslo.