Langs Utgard og Jotneheimen
45 kilometer med hard og fin grus på høyfjellet fra Skåbu til du slutter deg til Valdresflye like under toppen på 1389 meter. Langs Valdresflye har du panoramautsikt vestover og inn i Jotunheimen. Ved Sjodalsvatnene møter du elvebrusen til Sjoa som følger deg gjennom fjellbygda Heidal og tilbake til Vinstra, 180 kilometer senere
Se også:
Denne turen utenfor Oslo tar deg på smale veier over de vakreste åkrene (medlem) →
Dagen før var en fiasko. 15 kilometer opp i dalsiden hadde kassetten løsnet og kilt seg mot bakgaffelen. Den grove veien etter byggingen rundt tunnelen ved Skåbu ble for mye, og i lett frustrasjon måtte jeg bare trille ned igjen. Jeg hadde ikke med verktøy og det var søndag, jeg måtte slå i hjel tid i Gudbrandsdalen mens jeg ventet på mandag. Nå hadde Åge i Sykkelbua på Vinstra nettopp dratt til kassetten: - Jeg kan ikke garantere at sykkelen klarer seg rundt, men kassetten sitter i hvert fall godt nå, sier han og ønsker meg god tur.
Bakkene opp mot Skåbu går lett. Irritasjonen fra gårsdagen er forduftet, luften og lyset er også klarere. Jeg nærmer meg veiarbeidet igjen og ler av gårsdagen. Store lastebiler og gravemaskiner passerer meg. Den humpete veien som ble for tøff for kassetten blir grovere, men jeg holder god fart og tenker på om det er sånn pavéen i Arenbergskogen kjennes. Så oppdager jeg plutselig at jeg kjører på knyttneve-stor, nysprengt gråstein, underlag for beltehjul på gravemaskinene, og sykkelen simultanpunkterer på begge hjul. Conti-dekkene som har vært med over all slags underlag gir etter: det er en flenge i dekkveggen på begge dekk. Jeg har to lapper, to slanger og skal sykle 180 kilometer. Jeg har syklet 15.
Se også: Når Snøvegen åpner →
Jeg lapper såret som trenger det mest, den andre flengen tetter jeg med sjokoladepapir for å unngå at slangen tyter ut som en hubba-bubba-boble. Bytter slanger og pumper opp, triller sykkelen forbi de siste gravemaskinene og lastebilene mot asfalten bak de. Sjåførene gir meg en high five, for de har sett hva jeg har strevd med.
Så er jeg endelig på Jotunheimvegen. Det er seigt i de slake bakkene opp, men oppe på flata er utsikten vannvittig, høyfjell og fjelltopper i alle retninger. Det er øde og mektig. Grusveien er ørlitegrann myk etter noen dager med regn så det går saktere enn jeg forestilte meg, men det er fin flyt. Er dekkene til å stole på? En bil passerer. Ok, det er håp om sykkelen svikter. På grunn av sykkeltrøbbelet kom jeg meg avgårde senere enn planlagt. Jeg må rekke å komme meg rundt før det blir mørkt...
Kuer og melkeramper dukker opp langs veien. Jotunheimvegen er en del av Mjølkevegen, en historisk rute etter seterdriften her som går helt til Gol. Haugseter fjellstue dukker perfekt opp i horisonten, det på tide med mat. Inne er det lunt. - Har du syklet fra Vinstra?! Den hyggelige vertinnen i resepsjonen forstår ikke rutevalget mitt når jeg forteller jeg skal rundt og om Heidal tilbake. Hun anbefaler rømmegrøten med spekemat. - Den kan du trenge, også må du få med solbærtoddy på flaska di. Jeg takker for omtanken og spiser meg fort proppmett. Her kunne jeg blitt lenge, det er trivelig og fint, men jeg skal tilbake til Oslo samme dag og må komme videre. Den ene flaska blir fyllt med solbærsaft og jeg sykler derfra med uventet men god omsorg og mange lykkeønsker på veien.
Herfra er det kort vei til asfalten på Valdresflye. Det er litt opp, før veien lar deg sveve nedover fjellsiden med luft under vingene. Tindene innover Jotunheimen åpenbarer seg. Det går fort, landskapet i horisonten er mektig, sola slår ned mellom skyene. Tårer i øynene. Jeg flyr. Det går fortere, voldsomt fort nedover mot Besseggen. Det er galskap å sykle med flengene jeg har forsøkt å reparere. Jeg bremser og finner en roligere flyt.
Se også:
Uforglemmelige bikepacking ruter i Sør-Norge (medlem) →
Dalsprekkene ned langs Sjoa er barske, gårdene ligger høyt oppe åssidene og hele veien ned mot dalbunnen. Jeg kommer til Heidal som kaller seg Norges største levende museum, med store og små tømmerhus ved hver eneste gard. De eldste husene her er fra 1500-tallet. Nå har fjellbygda blitt et paradis for rafting og det passerer minibusser med turister og kajaker forbi meg. Sjoa bruser på min høyre side, jeg krysser den i bunnen av bygda og velger «Baksidevegen», RV 417 langs Gudbrandsdalslågen tilbake til Vinstra. Solbærtoddyen er tom. Jeg kjøper en halv kilo smågodt, en cheeseburger og en Cola på Peer Gynt Kjøpesenter, setter meg i bilen og smiler tilbake til Oslo.
FAKTA OM TUREN
Vegtur syklet Valdresflye & Jotunheimvegen sensommeren 2016
