Langs en lang fjord og over to fjell

«- Da trenger vi en båt». Kommentaren blir hengende litt. Vi har jaktet på en perfekt og annerledes runde, hvor veiene er smalstiplete og smalslyngete, bakkene er lange og seige, og landskapet er vakkert som på postkort. Nåla er satt ved Sognefjorden og vi planlegger basecamp i Fortun, innerst i vakre Lustrafjorden, og vil gjøre veiene om Årdal. Men her går det ikke vei helt rundt.

Så vi prøver å finne ei skøyte vi kan haike med. En liten ringerunde og noen tips senere har vi fått tak i Karlis: «- Vi har båt ja, men det er en sånn som går fort, og ingen gammel fiskeskøyte. Hvor mange er dere? Vi kan kjøre dere til Lærdal ja. Når da?».

Ruta vår starter med 3 mil langs den romantiske vegen i Luster. Eplegårder med frukttrær. Fosser. Det er kjølig, friskt og midten av juni. På brygga i Urnes står Karlis med kollega og tar i mot oss. De driver Adventure Tours Norway og er godt vant med å hjelpe besøkende på fjorden og i fjellene her. Vi lemper syklene oppi riben og tar på varme klær før båten gjør stor fart og en sving utpå den grønne fjorden, med retning Lærdal. Vannspruten står bak oss og fjellene glir forbi. Ingen veier å se. Noen gamle hus med ei brygge, noen gruver etter tyskerne. Ingen folk, bare fjord og fjell.

Førti minutter senere legger vi til mot brygga i Lærdal. Her har vi vært før, etter å ha krysset Snøvegen over Aurlandsfjellet. Denne gangen skal vi inn i Borgund. Vi takker for skyssen og vinker farvel. Susen fra motoren, vannet og vinden sitter fortsatt i hodet. Nå er det lyden av frikrans og lett sus fra dekk på asfalt. Vi skal finne ville Galdane og mytiske Vindhellavegen, kanskje en burger på en veikro, og så opp til Filefjell og Tyinkrysset. Vi har med klær for all slags vær, og det trengs. Borgund er lun, men den lange strekningen forby Tyin og ned til Årdal er iskald.

I Øvre Årdal finner vi pizza og cola og et sted å varme oss. Siste etappe tilbake til Fortun er over Tindevegen, en av Norges heftigste klatringer og høyeste fjelloverganger, 1315 moh. Bakken er i seigeste laget for noen av oss, det blir strekk i laget og det går trått. Gruppa samles igjen på første høydedrag. Fjellet viser seg å ha djevelhorn. Når vi tror vi har nådd toppen skal vi ned 200 meter før siste klatring 200 meter opp igjen. Vi har 3500 høydemeter i beina. På siste topp blir bakerste gruppe stående og speide innover Hurrungane og Turtagrø. Sola knekker opp noen skyer. Vi vil ikke at turen skal ta slutt. Så durer en melding på mobilen, førstemann er nede ved campinghytta: «Hvor er dere? Vi har øl.»

Se fakta om turen →