Bikepacking fra Nesbyen til Kristiansand
470 km
6500 høydemeter
3 dager
Tre dager over stille fjellveier, ikoniske stigninger og små kaféer som overrasker i kvalitet. Denne ruta åpner et Norge mange ikke kjenner: fra fjelloverganger og demninger på høyfjellet, til Telemarks bratte dalsider, de smale veiene gjennom de sørlandske heier og helt ned til sjøluften i Kristiansand. Ruten byr på krevende høydeforskjeller og lange partier med flyt, men mest av alt et møte med veier i et landskap du vil huske lenge.
Etappe 1
Nesbyen - Austbygda
128 km | 2435 hm
Etter et par søvnige timer på Bergensbanen i morgentimene, stiger jeg og sykkelen ut i varm og lummer sommerluft i Nesbyen. Planen var å spise tidlig lunsj på toget og umiddelbart starte på klatringen opp mot Tunhovd, men da jeg etter snaue kilometeren triller forbi kaféen Bear House, blir jeg såpass nysgjerrig at jeg må stikke innom. Bear House minner litt om Fredag & Fretland i Lærdal eller Lom bakeri: et sted av et slikt kaliber at det på kvalitet hva gjelder både bakst og kaffe ville konkurrert mot de beste i Oslo. Jeg stopper her og tar meg et smørbrød og en kaffe før jeg gyver løs på Nesfjellet.
De neste tjue kilometerne går slakt oppover mot Tunhovd. Etter halvannen time er jeg oppe på 850 meter. Langs Pålsbufjorden er det tilnærmet fritt for trafikk, og veien går stadig opp og ned gjennom furuskogen. Når vi tar inn på RV40 etter 50 km øker trafikken betraktelig, men til gjengjeld har jeg nå fått vinden i ryggen. To kneiker på 2-300 meter skal forseres før det går ned til Uvdal, over Imingfjell og ned Tessungdalen.
Det blir en kort matstopp på Joker Dagali, og enda en på Uvdal fjellhandel, hvor de faktisk har en liten kaffemaskin bortgjemt i et hjørne. Så kommer dagens bratteste klatring opp til Imingfjell, hvor veien nær toppen går over en 320 meter lang og 40 meter høy demning som regulerer kraftkilden Sønstevatn.
Videre over høyfjellet er veien strak og landskapet flatt og frodig. Plutselig har jeg krysset over til Telemark fylke, og brått peker veien nedover mot Tessungdalen, hvor man belønnes for klatringen med en lang og slak nedkjøring mot Austbygda.
Det er en nydelig sommerkveld nede i Austbygda, og i det jeg ruller forbi Sandviken Camping og ser skiltet om pizza, tar jeg avgjørelsen om å slå opp teltet her i kveld. Utsikten mot Tinnsjøen er nydelig, og campingplassen har en kafé som gjør de fleste andre til skamme: ikke bare har de pizza og andre varmretter, her har de også et prima utvalg med øl. Jeg bestiller en halvliter og en quattro formaggi, betaler for teltplassen nærmest sanitæranlegget og slår meg til ro ved et bord med utsikt. Det har vært en nydelig dag på sykkelen, og mye tyder på at morgendagen vil bli enda bedre. Jeg roer ned i teltet med en episode av TdF: Unchained, og sover som en stein etterpå.
Etappe 2
Austbygda - Kiland
184 km | 2488 hm
Etter en fabelaktig natts søvn på Sandviken Camping, pakker jeg sammen teltet, går bort i resepsjonen og henter de to nystekte croissantene jeg bestilte kvelden før sammen med en kopp kaffe og setter meg i solveggen for å nyte utsikten over Tinnsjøen en siste gang. Nå går veien mot Rjukan, og etter to lettsyklede mil dukker mektige Gaustatoppen opp i synsfeltet. Heldigvis skal jeg ikke sykle opp dit i dag. I stedet går veien videre gjennom sentrum av Rjukan hvorpå stigningen starter og går fint opp langs dalsiden og opp mot Vemork. Ved tunnellen Maristigen henvises syklister til å ta gamleveien utenom - her er det mildt sagt luftig, med et fall på flere hundre meter rett ned mot Rjukanfossen, som ikke er mye til foss i år. Stien er smal, men heldigvis godt sikret med stålvaiere mot stupet.
Videre over fjellet mot Rauland er veien lettsyklet og variert, med nye utsikter rundt hver sving. Etter sju mil og nær dagens høyeste punkt på rundt 1000 moh er kaféteriaen på Vierli, hvor jeg bestemmer meg for å ta en større lunsj. Dette viser seg å være en svært god idé, for burgeren her er overraskende god, og de neste fem milene så skal jeg ned til havnivå, og da skader det ikke å gi magen noe å jobbe med.
I Rauland innhentes jeg av et bygevær som skal følge meg resten av turen. Men det gjør ingenting, for sykkelmessig er høydepunktene mange på veien nedover fra fjellet. Fra utsikten til Totak og svingene ned mot Åmot, blir det bare bedre og bedre nedover mot Dalen, hvor landskapet etterhvert blir veldig canyon-aktig og unikt i norsk sammenheng. Jeg får litt frysninger av hvor vakkert det er i det siste partiet i utforkjøringen ned mot Bandak, og glemmer helt å ta bilder mens jeg holder fokus på å navigere sykkelen på den oppsprukne asfalten.
Plutselig ser jeg et rødt skilt som henviser meg til å ta av på en grusvei, og ganske riktig, her peker også pilen på ruten min. Det går opp og ned i frodig løvskog på fin grusvei langs Bandak i rundt femten kilometer, før asfalten atter tar over. Ironisk nok er grusveien jeg nettopp syklet på en relativt nybygd vei fra 1990-tallet, mens den ikoniske asfalterte stigningen jeg nå tar fatt på opp fra Bandaksli ble bygget så tidlig som 1860, for å frakte gruvemalm ned til vannet og videre langs Telemarkskanalen. Veien går smal og humpete opp fjellsiden med atskillige hårnålssvinger, og er nesten komisk velegnet for oss på to hjul, som en miniputtaktig attraksjon på Hunderfossen. Knappe to hundre høydemeter går den opp, men til å være så kort gjør den gamle bakken et stort inntrykk.
Etter Krossli kommer fjellsider med langstrakte svaberg til syne, karakteristisk for fjellene i Setesdal og Fyresdal, bygda jeg snart kommer trillende inn i. En klokere og litt mer velstående mann hadde hatt framsyn og økonomi til å booke seg inn på Fyresdal Bed & Breakfast, men i stedet har jeg planer om å fortsette til jeg treffer på en akseptabel campingplass. Men ikke før jeg får i meg noe mat. Spar-butikken averterer med varmmat, men jeg dras mot Kafé Hvelvet på den andre siden av veien, hvor de har nachos på menyen. Jeg bestiller meg en porsjon like før stengetid, og skjenkes atskillige kopper gratis kaffe av innehaveren, ei meget hyggelig dame som åpenbart synes at det ser ut som jeg trenger det. Jeg sjekker Yr mens jeg spiser, og de varsler om at bygene som har fulgt meg de siste timene skal gi seg, så jeg velger å fortsette etter at nachosen er fortært.
Les også
Bikepacking fra Oppdal til Otta på fem dager →
Ser man kun på kartet, kan man lures til å tro at veien langs Fyresvatnet er en lettsyklet vei langs vannet, men her venter altså en stigning på over 350 høydemeter, som til gjengjeld belønner meg med en meget god utsikt til tross for gråværet. Bygene valgte imidlertid å øke i intensitet, så når jeg i kveldinga ruller nedover mot Kiland i stadig dårligere sikt og får øye på et skilt mot en campingplass, er jeg ikke vond å be. Jeg får booket meg en enkel hytte og henger opp tøy til tørk. Den ikke navngitte campingen når ikke gårsdagens til ankelen - her kan man se langt unna både varmmat og pilsner. Til og med enkle bekvemmeligheter som dusj kunne jeg glemme, da jeg til min forskrekkelse så at dette var et sted hvor mynt i form av ti-kroning fremdeles var påkrevd for å kunne skylle av seg.
Etappe 3
Kiland - Kristiansand
152 km | 1261 hm
Jeg våkner til en fuktig og grå morgen i enden av Fyresvatnet, og kommer meg raskt avgårde for å starte på turens siste etappe. Det starter godt med at jeg tar avskjed med campingplassen jeg aldri kommer til å besøke igjen, og så går det nedover, bokstavelig talt - til riksvei 41, og de lange, strake veiene mot Åmli.
Dette er turens desidert kjedeligste parti, men jeg holder motivasjonen oppe ved å tenke over fristelsene som trolig venter meg på Åmli bakeri. Det skal vise seg å være et bakeri av litt enklere standard enn i Nesbyen, men mer enn godt nok for en gjennomvåt syklist som enda ikke har fått i seg frokost. Det er frøloff-bonanza i det fliskledde interiøret, som er et yndet samlingssted for bygdas eldre befolkning.
Jeg bøtter nedpå med wienerbrød og to kopper kaffe og setter meg på stålhesten igjen, glad for at de lange strake veiers tid nå er forbi, for ved krysset på Dølemo tar vi inn på Fv413, og holder oss primært på slike smale svingete veier nedover hele Agder, forbi bygder som Vegusdal, Engesland og Oggevatn, før veien peker nedover mot Tovdalselva, som jeg følger videre ned til Kristiansand. Turens raskeste etappe er også den minst spektakulære, men byr på en rekke fine partier i de sørlandske heier.
Trenger du rutebeskrivelsen? Få ruten tilsendt på epost, eller logg inn…
Trenger du rutebeskrivelsen? Logg inn eller få ruten tilsendt på epost
Fakta om ruten
Ole syklet turen juni 2025
Har du allerede full tilgang? Gå hit eller logg inn
Om fotografen og forfatteren
Ole er fotograf og jobber til daglig i Forbundet Frie Fotografer, og har siden 2016 syklet årlige turer gjennom sør-Norge med kamera på ryggen. Med svigerfamilie i Kristiansand og bosted i Oslo, byr anledningen seg ofte frem for å ta sykkelen sørover. Han har syklet Kystruta et par ganger, i tillegg til en litt lengre variant om Notodden, Lunde og Drangedal. Sistnevnte tur var såpass fin at jeg i år ville legge opp til en enda lengre rute om Telemark, med start i Nesbyen, gjennom hele fylket og videre nedover Agder.
Se flere anbefalte ruter
