Lang styrkeprøve, på rask grus
Vinteren byr på så mangt for de som er glad i sykling: timesvis på rulle i kjelleren, vintersykling i -10 gjennom Nordmarka, og titalls timer i Google Maps med turplanlegging. De fleste turplanene ser aldri dagens lys, men noen få utvalgte ruter gjør nettopp det. Gjennom vinteren har en turplan gradvis blitt tydeligere for meg. Trondheim - Oslo. For sykkelinteresserte mest kjent for rullekjøring, gamping og livsfarlige bobiler en langhelg i juni. Den store Styrkeprøven. Jeg vil gjøre den alene. På grus.
Prolog. Da jeg ankommer Brandbu er beina varme - sjukt varme, men smerten vil ikke gi slipp. Og for å toppe stemningen har jeg kjørt på meg en sige-punktering i utforkjøringen. Mer Haribo, iskrem og bolle på bensinstasjonen må hjelpe på en utslitt kropp. Is og lappesaker om hver andre, prøver å gjøre meg klar for siste innspurt inn mot Oslo.
“Under Tour De France sendingene til TV2 kan jeg erindre å ha tenkt: «Hvor tungt kan det egentlig være å sykle 200 km over flere dager?» ”
Spol tilbake noen dager. Nattog med EnTur-billett for både rytter og maskin er i boks. Om alt går etter planen, går jeg av toget på Trondheim Sentralstasjon i morgen tidlig. Alt mas og stress på Gardermoen styrer jeg pent unna.
Dag 1. Trondheim - Dombås
220 km | 3500 høydemeter
En perfekt måte å reise på: Rett over 7 timer etter at jeg trillet ned til Oslo S er jeg i Trondheim. Trønderhovedstaden hadde ryddet bort alle skyer - funnet frem 12 grader til gradestokken med en liten trekk fra nord. Perfekt for oss som skal sørover for egen maskin. Mål for dagen, Dombås.
Starten gikk fra Godt brød i Dronningens gate. Litt tyngre enn planlagt, men ikke annet å forvente når man starter på et bakeri. Nå handlet alt om å komme seg ut av bilistenes mølje, og raskeste vei ut på grusen som ventet ikke lenge etter City Syd.
Første kaffestopp var planlagt til bakeriet fra en gammel NRK klassiker, Bør Børson, Størens Bakeri. Trasén slynger seg langs elva Gaula, og én glemmer helt at Europavei 6 er like i nærheten. Grusen er hardpakket og rask, men holder meg for god til å prøve ut tempobøylen, da grusen utenfor hjulsporene innbyr til mer enn bare skrubbsår om man skulle være uoppmerksom.
Etter fuelstopp på Støren, brekker traséen mot vest og bakkene opp mot Oppdal begynner. Jeg har diamanter i beina. At jeg halvsov ombord i en av SJ Nord sine stoler i natt, merkes eller tenkes det ikke på. Det er rett og slett for mange inntrykk å ta inn fra terrenget rundt meg.
Grusen slynger seg frem og tilbake som en storslalåmløype. Opp og ned. Høydemeter spises om og om igjen. Når jeg skimter Berkåk er flaskene tom og siden elva har funnet en annen trasé enn det jeg har, blir det et stopp på en av de tre drivstoffstasjoner i tettstedet, med knappe 1000 innbyggere.
Jeg stuper ned i dalen, 2 hårnålssvinger, deretter hardt venstre mot Go-cart banen. Som Tom Pidcock farer jeg nedover, kutter svingen etter broen og gjør meg klar til neste grusstrekning.
Rennebuskogen - Gamle kongevei. Strekningen som skal ta meg til Oppdal. Det føles som flere kilometer med klatring, men realiteten er vel knapt 1. Når jeg passerer hyttegrenda til Røkke har jeg ikke møtt så mye som en eneste bil, ei heller Kjell Inge. I det jeg skimter Oppdal, blir grus til asfalt og hytter blir til hus. Før jeg skal ha siste innkjøp av mat, svinger jeg innom VPG for å handle meg en ekstra slange - bare for å holde Murphy på avstand.
Veien fra Oppdal til Dombås er periodevis helt nydelig. Hardpakket grus, tilsatt noen barnåler, gress og kongler. Lukten av furuskog er ikke til å ta feil av.
Før jeg når Hjerkinn må jeg noen turer ut på E6 med skrekkblandet fryd. Tanken på vogntog, SUV og bobiler gjør at jeg knapt kan vente på å gjenforenes med gamle kongeveg over Hjerkinn.

Dagen avsluttes ved å følge traséen til Tour de Dovre ned mot Dombås som ikke helt har børstet våren av seg. Snøen som har smeltet de siste ukene, har passet på å vasket med seg mye av grusveien ut i myr og bekker.
Dag 2. Dombås - Gjøvik
211 km | 2580 høydemeter
Etter en hotellfrokost, godt med kaffe og nysmørt kjede, er det lite som kan måle seg med 2-3km utforkjøring til å starte dagen med. Til tross for motvind er smile bredt og motivasjonen høy.
Gudbrandsdalen byr ikke på et stort utvalg i ruter, men det var overraskende lange grusstrekk å finne. Jeg hadde satt opp Áspero’n med tempobøyle utelukkende for denne dagen. Frem til Otta var grusstrekkene lange, men videre nedover dalen til Vinstra skulle det bli magert.
Mager er vel alt annet en beskrivende for klatringen opp fra Vinstra til Gålå og Peer Gyntvegen. Hadde jeg smurt bremsevæske på kjedet i dag tidlig? Det føltes slikt. Beina måtte brekkes rundt og svetten regnet ned på Garmin computeren. Ikke misforstå.
Det var intet å trekke på naturopplevelsen - formen og vekta derimot, var ikke klar for 11-12% stigning.
Peer Gyntvegen, en sommeråpen vegstrekning med 100% grus - lite trafikk og dagens lengste grusparti ble avsluttet på Skeikampen. Et lite skogholt forseres før jeg stuper inn i Haribo-hylla på Joker Jørstadmoen. Skulle jeg komme frem til Gjøvik før beina meldte god natt, måtte det Cola og Haribo til.
Turen langs Mjøsa ble en transportetappe mot seng, mat og en kald øl. En passende belønning etter en dag i motvinden.
Dag 3. Gjøvik - Oslo
150 km | 2090 høydemeter
Da jeg våkner i Gjøvik, morgenen før den siste delen av turen, forstår jeg at denne turen kanskje ikke skal gjennomføres over 3 dager. Kroppen var et vrak.
Morgenkvisten på Gjøvik byr på 20 grader, ingen vind og blå himmel. Alt ligger til rette for en episk tur i sykkelsporene til tusenvis av andre grussyklister fra Østlandet. Dagen skulle være en kopi av Gjøvik - Osloturen beskrevet av flere syklister i sosiale medier. Dog vil min akilles det ikke slik.
I første møte med grusen kjenner jeg det. Smerten fra i går, bare mer intens. Som et barberblad sydd inn i akillesen. Rolig tempo nå - og smerten vil forsvinne når du får varmen i beina, forsøker jeg å fortelle meg selv.
Jeg ankommer Brandbu og smerten gir ikke slipp. Nå skal jeg opp i Nordmarka, sier jeg til meg selv 4-5 ganger, men ingen av gangene skulle jeg det. Mens jeg tråkker opp til Granavolden innser jeg at jeg har to valg: Tvinge meg gjennom Nordmarka til tross for smertene og risikere resten av sommeren på krykker, eller ta toget fra Gran.
Jeg biter i det sure eplet og svinger ned mot Gran stasjon. Der finner jeg en brusautomat og venter på neste tog.
Epilog. Skulle jeg syklet turen igjen, ville jeg nok ha lagt inn én dag ekstra. Tre dager ble litt for ambisiøst for meg, men det er fullt mulig. En tur av fire etapper ville jeg planlagt med overnatting på Oppdal, Otta og Gjøvik. Da vil du ha omlag 150-170 km om dagen.
Om Sindre Andersen
36 år gammel småbarnspappa, som sjonglerer familieliv, grus- og landveissykling, og jobb. La rittlivet på hylla for mange år siden og har aldri sett meg tilbake. Å oppleve Norge fra et sykkelsete kan ikke beskrives, det må oppleves. Sykler når jeg har muligheten. Om det er til jobb eller hjem til storfamilien. Når man har småbarn i hus, er det vanskelig å finne tid til de lange turene, så man må være kreativ. Prøver å ha én tur årlig på flere dager. Bikepacking er det nok ikke, men mer Credit Card Touring. Trives ellers på grusveiene i Nordmarka, og landeveiene i Follo.
Følg Sindre
→ Instagram
→ Strava
Se kart over bikepacking-ruten
Har du syklet fine veier siste året?
