Tre dager og én eike for lite
400 km
7600 høydemeter
3 dager
Det tar 200 meter før den tre dager lange grushelga får sitt første mekaniske varsel. Fra Krokkleiva skal fire kamerater krysse Østlandet på kjente og ukjente grusveier gjennom Nordmarka, over Hadeland og videre mot Vassfaret og Vikerfjell. Med slippers på bagasjen, for lite vann og – etter hvert – én eike for lite.
Etappe 1
Kongens utsikt - Dokka
170 km | 3110 hm
Toyotaen med veteranstatus står parkert ved Krokkleiva ovenfor Sundvolden hotell. Fire karer – podcastprofilen, hytteeieren og artikkelforfatterne – er klare for tre dager med fjas til fjells på kjente og ukjente grusveier i Nordmarka, Vassfaret og Vikerfjell.
Med syklene lastet med det aller nødvendigste triller vi inn i Nordmarka i strålende sol … og etter 200 meter stopper vi med mekaniske problemer. En trøblete start med et framgir som ikke vil gire opp til storeskiva. Heldigvis får vi raskt ordnet giret og sykler videre med håp om at dette ikke er et forvarsel om mer trøbbel senere. Men for en utsikt! Helt konge, som utsikten faktisk heter en snau kilometer bak oss.
Innover i Nordmarka er det gode grusveier med svært lite trafikk. Dette er indrefileten for grussyklister i Osloområdet, og ganske raskt kommer vi til oppkjøringen til Gyrihaugen, et helt vanvittig utsiktspunkt et par av oss har opplevd tidligere. Nå lar vi imidlertid utsikt være utsikt. Vi har en lang dag foran oss og sparer denne toppen til en dag vi tar hele klatringen fra bunnen i Åsa. Vi svinger østover og har Store Sandungen tett på oss på høyre side – og får et kort øyeblikk besøk av tre militærhelikoptre som flyr lavt over oss. I Nordmarka er det et stort nettverk av fine grusveier, men i et lite teknisk parti tar vi sjansen på et noe grovere underlag. Ingen punkteringer eller annet teknisk trøbbel, men podcastprofilens ambisiøst pakkede slippers blir ristet av på ferden.
Fra Mylla går det raskt nedover mot Brandbu og Hadeland. Relativt kjente veier for Nordmarkstravere, men nye veier for oss fire. Over Hadeland følger vi ruta Gjøvik–Oslo i revers – og det er intet mindre enn en utrolig sykkelopplevelse på strøkne grus- og skogsbilveier gjennom kulturlandskap og åkre i full blomst. Våren er en fantastisk årstid å sykle på.
I Brandbu gjør vi et velfortjent stopp på et lokalt bakeri. Vi fyller opp med gjærbakst, kaffe og rødcola. Her møter vi syklister som utforsker området før Randsfjorden Rundt, og en gjeng studenter som har lurt med seg et par medstudenter fra Belgia på tynne dekk. For en dag å prøve norske grusveier for belgiske sykkelentusiaster!
Med godt fylte energilagre legger vi ut videre mot Dokka. Veiene videre leverer. Langt inne i skogen møter vi sykkelfølget fra Brandbu. 25 mm-dekket har punktert for andre gang. Våre grusdekk ruller ufortrødent videre. De siste par milene går på asfalt. Tanken på en XXXL-burger på Essoen i Dokka drar opp tempoet et par hakk, og vel framme sjekker vi inn på motellet Dokka Bensin & Bilpleie, som også kan skilte med enkel sykkelvask og burgere under 600 gram. Vi sovner til deilig dur fra lokale rånere og tanken på en ny, fin dag på grusen dagen etter.
Foreløpig har vi bare mistet et par slippers.
Etappe 2
Dokka - Nesbyen
85 km | 1670 hm
Regnet som er meldt, truer i horisonten, men kl. 08.30 legger vi ut fra Essoen på Dokka på tørre veier. Det er få muligheter for å kjøpe mat og energi før vi kommer til Nesbyen, så lommene er fylt med barer, smågodt og brødskiver fra den enkle frokosten på motellrommet.
Denne dagen står tre større klatringer på programmet, og etter en liten time er det duket for den første fjellovergangen. Den går fra Etna til Begna og byr på en fin klatring oppover dalsiden, med strålende utsikt til lite folk og mye fe. Etter 500 høydemeter på framifrå grusvei bikker det raskt nedover mot Begnadalen.
Det er noe spesielt med å sykle på helt ukjente veier. Ingen av oss har syklet her tidligere, og vi følger spent med på hva som åpenbarer seg rundt neste sving og, ikke minst, hvordan underlaget er på en rute vi bare har sett på kart av varierende kvalitet. Med fasiten i hånd må det sies at dette er en overgang som fortjener større oppmerksomhet. Ifølge Strava er det under to hundre som har syklet ruta fra Etna til Begna. Det er under to hundre heldige syklister, for dette er en vei og et område flere bør utforske.
«Har du mistet luft i bakdekket ditt?» spør vi podcastprofilen.
Den nyinnkjøpte elektriske nødpumpa hans viser seg å være god å ha. Trykket er raskt tilbake der det skal være, men etter en times tid er dekket like tomt igjen. Etter nærmere undersøkelser ser vi at ventilen ikke er skrudd helt igjen. Vi er optimistiske, og både trykket og humøret er tilbake der de skal være før vi gjennomfører en rask nedkjøring til Begna.
Herfra skal vi rett opp igjen mot Vassfaret. Igjen venter en jevn klatring på nye grusveier. Grusen er noe grovere, men etter et par mil kommer vi inn på raskere underlag og setter opp farten. Det går fort mot Nesbyen, der vi møter downhillmiljøet midt under Nordisk Cup. Vi holder oss stort sett på asfalt nedover, men tar sjansen på en liten sti og føler oss tøffe på grussyklene våre når vi er på trygg avstand fra downhillsyklistene og tilskuerne.
Vel nede i Nesbyen kan vi endelig nyte sivilisasjonen og dens luksus igjen. En helt fantastisk bolle med kaffe og rødcola til smaker fortreffelig ute i sola på Bear House. Med godt påfyll av energi kan vi legge ut på dagens siste og lengste klatring, oppover Rukkedalen mot Tunhovd, der vi har en hytte til disposisjon. Her venter Champions League-finale, øl, grill og badstue.
«Vi tar det rolig oppover», blir det sagt før vi setter av sted på den 17 kilometer lange stigningen. Den går på asfalt, og tempoet er et hakk høyere enn tidligere på dagen. Hytteeieren holder ekstra høy fart, og vi andre faller av én etter én. Den ene skylder på manglende lokalkunnskap, den andre på 45 mm terrengdekk.
Den fjerde, podcastprofilen, havner utenfor «Group Ride-kartet» på Garminen, og det viser seg at større mekaniske problemer er i gjære. Vel oppe på toppen oppdager vi at en eike har ristet seg løs og er borte et sted på de 17 kilometerne fra gjærbaksten i Nesbyen til toppen av stigningen.
Med kast i hjulet og akkurat nok luft til å trille inn til hytta er dagen reddet – og den blir toppet med badstue, burger, øl, fotball på TV og vask av to dagers bekledning.
Men hvordan skal det gå neste dag?
Etappe 3
Nesbyen - Kongens utsikt
142 km | 2809 hm
Siste dag. Vi skal utforske Vassfaret og Vikerfjell. Flere timer med kvalitetssjekk av Google Maps, UT.no og andre karttjenester skal verifiseres i det virkelige liv. Vi har en anelse om et parti midt oppe på fjellet der ingen av kartene viser vei, men finnes det en brukbar sti vi kan følge?
Og er det håp for podcastprofilen? Alle mer eller mindre sosiale kanaler er forsøkt for å hoste opp en ny eike, et lånehjul eller en lånesykkel til den siste dagen på grusen – men uten hell. Det siste håpet er å oppsøke de søndagsåpne sportsbutikkene på Nesbyen, et konsept vi for øvrig gir vår fulle støtte.
Finnes det en livsreddende reparatør? Podcastprofilen, med ødelagt tro på egne kanaler og en sykkel med ødelagt lavprofilhjul, blir fraktet ned til Nesbyen av en behjelpelig hyttenabo. Reparatøren står klar, og alt ligger til rette for et sykkelmirakel. Men nei, det blir ingen reparasjon uten eike, og podcastprofilen må takke ja til noen få mil på asfalt før han blir fraktet hjem med bil. Den siste dagen ligger i grus.
For resten av reisefølget starter syklingen derimot på enklest mulig vis. De første 20 kilometerne går på asfalt ned alle høydemeterne vi har besteget ettermiddagen før. Sola skinner, og det meldte regnværet ser ut til å holde seg på trygg avstand.
Ved Liodden svinger vi av og krysser Hallingdalselva etter å ha overlevd et par kilometer på den tungt trafikkerte riksvei 7. Nå venter omtrent tusen høydemeter med stigning fordelt på 16 kilometer. Vi er på vei tilbake til uutforsket område.
Under planleggingen av turen ser vi at stigningen ikke er et segment på Strava, og at under ti personer har fullført den delen av bakken som er registrert som segment. Vi har alle gjort oss noen tanker om hvorfor. Går ruta gjennom en gårdsplass med en illsint bonde? En innhegning med illsinte okser?
I ettertid er det et mysterium hvorfor flere ikke har vært her. Bakken – nå registrert som «Liodden opp hele bakken til Blåfjell» – er en studie i vakker grusstigning: varierende kvalitet på underlaget, jevn og fin stigning med noen knekkere, enkelte serpentiner, tidvis flott utsikt og et skiftende landskap.
Vel oppe på toppen er vi godt over tregrensa og opplever høyfjellet for første gang på disse tre dagene. Nå truer regnet fra alle kanter, men vi fortsetter på deilige grusveier og kan nyte nedoverbakker de neste kilometerne.
Neste usikkerhet på ruta er stiområdet der det ifølge alle karttjenestene på internett mangler farbar vei. Med friskt mot, Mikkjel Fønhus i bakhodet og syklene under armen tråkker vi noen få hundre skritt gjennom et trolsk landskap som blant annet byr på fantastisk utsikt fra «Kjerringbrua».
Belønningen på den andre siden av sti og myr er intet mindre enn en nydelig oppbygd flytsti på toppen av Turufjell alpinsenter. Deretter kommer vi igjen inn på gode skogs- og grusveier som trygt kan sykles med 35–40 mm grusdekk.
Trenger du rutebeskrivelsen? Få ruten tilsendt på epost, eller logg inn…
Dette er en rute der man må ha med seg alt man trenger på sykkelen. Det finnes ingen butikker eller kiosker der man kan fylle på med mat og drikke. På forhånd har vi blinket oss ut Strømsoddbygda kapell som et sted å fylle på vann.
Kirker er å anbefale på lange grusturer. Her kan man fylle på med både tro på egne ferdigheter og vann. Men ikke denne dagen. Kapellet mangler vanningssystem, så vi må oppsøke nærmeste bekk. Usikre på vannkvaliteten legger vi ut på de siste milene. Hytteeieren holder tempoet oppe, mens artikkelforfatterne holder seg bak og lar ham få den nødvendige gjennomkjøringen før Tyrifjorden Rundt.
Ved Åsa får vi de første dråpene med vann fra himmelen. Kalde, slitne og klare for å komme oss inn i en tørr bil legger vi i vei opp den avsluttende klatringen til Krokkleiva. Artikkelforfatterne, som har samlet krefter på bakhjulet de siste milene, legger inn et siste rykk opp bakken.
Med en sterk følelse av å ha fått seieren i den siste bakken tildelt av en sterkere rytter kan alle konkludere, i nesegrus beundring, med at Norge er et fantastisk land å sykle i. Det føles som et uendelig nettverk av grusveier som ligger klare til å bli utforsket.
Og podcastprofilen? Han blir sittende i seks timer utenfor en nedlagt kro på Bromma med en ubrukelig slange før han får skyss hjem.
Fakta om ruten
Sondre, Øyvind, Eivind og Sigve syklet turen juni 2026.
Ruten presentert her er uten det stykket inn til den private hytten på Nesfjellet. Et fullgodt alternativ for den som ikke har tilgang på bil og/eller hytte på Nesfjellet er tog til Hønefoss på dag 1, bo i Nesbyen fra dag 2 til 3 og avslutte turen på togstasjonen tilbake på togstasjonen i Hønefoss.
Har du allerede full tilgang? Gå hit eller logg inn
Om forfatterne
Sondre Køhn Løken og Øyvind Moen er, som hytte-eier Sigve Oltedal og podcastprofil Eivind Bisgaard Sundet, medlemmer av Vårsol Velocipedclub. Fra å tidligere arrangere grus- og sykkelkrossritt på Spikkestad, har fokus for de få medlemmene i klubben gått mer og mer over til å utforske grus- og landeveier på jakt etter den neste store sykkelopplevelsen. Alle fotos er tatt av Sondre, Øyvind, Eivind og Sigve.
Se flere anbefalte ruter
