Over rygger og åser langs med Mjøsa

Vi ville sjekke om det er noen fine veier langs Mjøsa Tour of Norway har valgt seg i år. Det var det, men i jakten på tid og medalje fyker de rett forbi noen barske avstikkere.

Det føles helt riktig å starte et steinkast unna Eidsvollbygningen på en av årets første vårdager. Det er snart mai du skjønne, milde og vi har fulgt værmeldingen nøye siste dagene. Den har meldt snø og kraftig vind. Det ser ut til at snøen lar vente på seg, men vinden er kraftig. Nå har vi nettopp fått sms om at det sitter seks syklister fra Rouleur på toget fra Oslo. De blir med på langtur og vi ruller ut i det gjengen blir samlet.

Østsidevegen ved Hurdalssjøen er bred og det er lite trafikk tidlig på morgen. Ingen klager på vinden, diskusjonen går i om tempoet er ok, det er første langturen for mange. Vi skal straks opp over Minneåsen, og der i avkjørselen ved siden av Hurdal Rådhus har tre av bygdas mest blankpolerte gatebiler stilt seg opp ved siden av hverandre. Klokka er knapt 10 søndag morgen, de legger seg sikkert tidlig her inne.

Åsryggen over mot Mjøsa er en av turens høydepunkter. Bakken er smal, slak og svingete, og etter en noen hundre høydemeter ser vi plutselig ned på Hurdalssjøen. Men det er ned mot Mjøsa det blir skikkelig gøy: veien har fått nytt dekke, det er svinger hele veien og autovernet på høyre side minner om det som står rundt en racingbane. Det er ikke ett rett strekke ned mot Mjøsa, allikevel går det i voldsomt høy fart. De polerte bilene i Hurdal hadde ikke hatt sjans mot noen av oss.

Les også:
Fantastisk utsikt mot Jotunheimen →

Så er vi på Rv 33 langs Mjøsa og finner fint driv på rekke i motvinden. Vi passerer et landeveisritt som kommer i motsatt retning. Noen jubler. Så er vi ved Falkentunnelen og tar den smale veien på utsiden, da åpner det pittoreske kulturlandskapet på Toten seg. Mellom Falken og Skreia ligger Hjell brenneri, Viken II, Totenvika galleri og kulturkafe, og Fredholm hager. Alle disse er verdt et besøk, men de er ikke åpnet for sesongen når vi suser forbi.

På Skreia tar vi til venstre inn Kvennomslinna og følger vegen til Lena sentrum. Oppe i åssiden er utsikten over Totenlandet bra. Omlag 2 km fra Skreia er det skiltet til Torsætra, et veldig bra spisested med lokalmat, det ble i 2013 kåret til innlandets beste spisested. 4 km av turen opp dit er på grusveg. Det er tidlig på året, hadde det vært sommer hadde vi gjort hele veien gjennom Torsæterkampen. Nå er skogen full av snø og noen går fortsatt på ski der.

Ved Lena steiler Totens eneste monumentale byggverk, nemlig kornsiloen. Vi følger Fv87 etter å ha passert sentrum, og finner Mjøsvegen og Kapp. Her har vi på ny fantastisk utsikt over Mjøsa, denne gang på venstre side. På et jorde oppdager vi en ny voldsom skulptur. Den står foran Peder Balke-senteret, som har en kafe og noen dyre og uinteressante interiørbutikker. Fattiggutten Peder Balke er en av de største norske malere gjennom tidene, utstillingen i London for noen år siden var blant den mest besøkte utstillingen noensinne av en utenlandsk kunstner.

- Når vi gjør en Vegtur til Nord-Norge skal bildene hans være inspirasjon for rutene. Hadde Peder vært på instagram hadde han tagget bildene sine #norwayismetal, kommenterer Lars. Balkeby i Oslo er forresten oppkalt etter Peder Balke, han betalte byggingen av en hel liten bydel for at fattige arbeidere skulle få husly. - Bra mann, kvitterer Øystein.

Vi har forlatt etappestrekket til Tour of Norway og søker andre veier. Vi skulle gjerne fortsatt nordover, men må rekke hjem for kvelden. Dessuten har vi avtalt å snu for å gjøre ære på totningenes favorittplass nr 1: Bilittkiosken, Norges aller største utsalgssted for is. De har også høykvalitets gatemat. Valget om å stoppe her var riktig, men dumt: Halve Toten har også tatt turen denne søndagen. Etter mye kø og venting går hamburgere og cola ned på høykant. Alle er fornøyd, spesielt Andre som har brukt ventingen på å lade telefonen. - Nå får jeg tracka hele turen!

Vi krysser Lena igjen og følger Kolbulinna sørover helt til vi treffer Rv 4 ved Einavatnet. Einafjorden, som mange kaller det, er en av Norges største krepsesjøer, og grunneierne vokter denne skatten ganske tett. Tjuvfisker du her risikerer du å møte på typer du ellers bare ser i thrillere fra sørstatene i USA. Kolbulinna inn mot sjøen gir deg imidlertid det beste av Norske, landlige fylkesveier: smal asfalt med hvitstiplede linjer, små kneiker, krappe og slake svinger, blant åkre, dyr og gårder.

Les også:
Rundt Rondane og gjennom Norges lengste seterdal →

Rv 4 har lite trivelig trafikk, bare noen biler tar hensyn. Bakken opp til Lygnasæter er lang og slak, det går i høyt tempo. Vi er ikke langt inn i mot Skrukkelia før et lekkert landskap åpner seg og vi kommer på at vi er nesten 700 meter oppe. Veien fra det øyeblikket og helt ned mot Hurdal er fantastisk på landeveissykkel. Asfalten er fin, nedkjøringen er lang og bukter seg gjennom trolsk skog. Vi glemmer å ta bilder. De sprekeste i laget trøkker til og det går i enda høyere tempo tilbake langs vestsiden av Hurdalssjøen. Nå har vi vinden i ryggen. Det roer seg ikke før vi ser Eidsvollbygningen igjen og ringen er sluttet. Når feltet i Tour of Norway går fra Eidsvoll gjennom Toten 18. mai kommer vi til å tenke mest på veiene de ikke kjører: Østsideveien, Minneåsvegen, Mjøsvegen, Kolbulinna og Skrukkelivegen. Og at det falt 40 cm snø på Toten dagen etter turen.